Boblebukse, ullsokker, superundertøy, ja you name it. Alt jeg kom på at “dette trenger jeg nok på hytta!” er presset sammen ned i den fine rosa baggen, og klart for avgang om ca sju timer. Det skal bli så deilig, en (veldig)langhelg med tante, onkel, fetter og kusine slår aldri feil. Jeg har tilogmed skisko, så de skal nok få seg en latter – har nemlig ikke stått på ski siden sist jeg var der… i påska 2009? Vinteren i fjor? Husker ikke, litt av et syn blir det nok uansett!

I går feiret vi Cassandra. I dag feiret jeg fyllesyke og migrene. Jeg feiret også (noe som jeg gjør hver dag), de nye lyktene mine som er så fine.

Hver dag feirer jeg også misnøyen med en senebetennelse som aldri vil forsvinne. Vi har allerede hatt 1.års jubileum. Hurra. Jeg håper ikke det blir fler…

.. Også feirer jeg megselv. Bare fordi jeg kan. Fordi jeg er en selvstendig, ung kvinne.

Dager som dette er crap. Av en eller annen grunn så har bare alt vært så.. så irriterende, plagsomt og jeg har vært så sliten, sur og fæl og ha med å gjøre, rett og slett. Jeg har til og med satt på spillelista som heter ‘sanger som får deg til å grine’, bare fordi. Et av dagens få høydepunkter var når jeg så Kaptein Sabeltann en time alene på soverommet mitt, den ordentlige selvfølgelig, fra 1994. Så, for å late som om jeg er positiv, så har jeg laget en liten liste over ting som i det minste hever smilebåndet litt.

I morgen nekter jeg å ha en dårlig dag, så jeg har planer om å rulle ut av senga, dog alt for tidlig – for å unngå å stå opp med feil bein.

Selv om bloggen har vært nede et par gode uker, har jeg ikke ligget på latsiden fordét! Det har skjedd en del spenstige ting skal jeg fortelle deg, bare se;

Det hele begynte med at skolen ikke syntes jeg hadde bra nok mobil, og dem prakket på meg en helt ny…

Ikke denne da, det er den gamle, meeen en HTC Wildfire. De ville veldig gjerne at jeg sluttet å bruke Sony’en, og heller fikk meg et nært og intimt forhold med HTC’n. Greit for meg.

Klager ikke så mye lissom. Jeg har også blitt tvunget til å spille Ringeren i Notre Dame, på brettspill med Cassandra. Jeg tror selve byggingen av brettet var mer krevende enn selve spillet. Jeg vant hver gang, noe som gjorde Cassandra til en solstråle.

Etter vi spilte serverte hun vinneren dessert! Neida, hun fikk hun og.

Som kjendis poserte jeg med en flott grimase på kjøkkenet vårt. Og tok meg tid til å spise ute i offentligheten….

Men så, så ble jeg sjukemeldt. Og da ble frokosten min seende slik ut:

Neida. Joda, jeg har noen knekkebrød i tillegg, bare. Hm. Det å være sjukemeldt viste seg å ikke være så sykt kult. Jeg tok blant annet bilde av dvdhyllen vår, bare fordi jeg kjedet meg og hadde dataforbud.

Tok også bilde av en termos jeg ønsker meg. Den er fra Åhléns, koster 229,- og er sånn ordentlig, ikke sånn klikk-klikk med bare en knapp som ender opp med å lekke i hele sekken din og ødelegge alt. Nei denne er the real shit, sånn skikkelig skrugreier. Jeg er forelska.

Også skal det sies at jeg har gått en del, Tina og jeg har virkelig tatt det helt ut. Jeg kunne egentlig tatt meg bryet med å poste noen flotte bilder vi tok av en vakker vinterdag på Gjøvik, men jeg orker ikke. Egentlig vil jeg bare legge meg og se enda mer Criminal Minds, som egentlig er neste punkt på ting som jeg har gjort siden sist. For jeg har sett litt CM, sånn før jeg sovner. Ikke alltid like lurt, men fantastisk gøy/spennende/skummelt.

Ellers så har senga fått seg litt action. Jeg inviterte Cassandra over, og vi fargela i tegnebøkene våre. Det var koselig, og jeg følte meg plutselig 10år yngre. Må gjentas!

Men kjendis, det er det jeg skal frem til. Ikke bare er jeg i studiekatalogen til HiG (som dere forresten kan bestille her (jeg er på side 23!)), men neida – når jeg skulle gå fra skolen i dag gjorde Tina meg oppmerksom på en ting; de har jo faenmeg satt opp stor plakatgreie med meg på!!

Det er hendene mine folkens! Avflassa neglelakk og hele pakka, pc’en min og- ikke min iPad dog, det var bare en jeg fikk låne. Men det er ikke så viktig, det som betyr noe er at jeg er kjendis fo’ real nå. Nesten så jeg vurderer å stjele enda flere studiekataloger (har tatt et par…… (spammer besteforeldre med dem, de blir så stolte)), kan jo alltids signere dem – og så legge dem ut for salg. Lettjente penger!

Okei, jeg har hatt ganske heftig lang bortetid, hele mcmess.com har det. Og, det har sikkert vært mer dramatisk for meg, enn for dere. Skal jeg være ærlig vet jeg ikke helt hva som skjedde, og det vet neimen ikke one.com-livesupportfolka heller, bare så vi har avklart det. Men det går fint, jeg fikset det – helt alene, med litt blod, svette, tårer og timer. Og stygge ord.

Med andre ord; jeg er back on track, sånn litt i hvert fall!

Har kjøpt meg en bibel, en Php5- og MySQL-bibel… og den er feit.

Ellers så er dette litt av pensumet mitt for våren. Den lille er for ett fag, og de to andre er for ett annet fag. Jevn fordeling, eller hva? Og ja, man bør pløye seg igjennom alt. Dessverre.

Bare for å prøve å gi et visuelt uttrykk for hvordan hodet mitt ser ut på innsiden. Det er fylt til randen med stress, sånn egentlig. Nedenfor viser bare noen av oppgavene jeg har å gjøre..

Den siste måneden ser ut til å ha vært en måned hvor alt skal legges på mine skuldre, samtidig. Og jeg vil gjøre alt, vil rekke alt og gjerne prestere bra og tilfredsstille alle parter. Slik som det er nå har jeg to jobber, en prosjektlederstilling og en webutviklerjobb, alt dette ved siden av studiene. Eller, jeg skal ikke lyve, prosjektlederjobben er i skolerelatert, men still.

I tillegg så skal jeg jo leve da, jeg skal kunne puste og slappe av litt uten å få dårlig samvittighet, noe som ikke skjer nå. Hvert minutt på sofaen får det til å skrape innerst i rota, det er ikke særlig kult. Men det er vel bare slik det er, I guess.

Lørdagen gikk ikke helt som planlagt, det var kos, fine folk og masse latter. Personlig fikk jeg – etter litt for mye å drikke- en finfin date med Mr.Toalettskål, etterfulgt av en intim stund med min gode venn, Bøtta. Ettersom jeg var i seng rundt samme tidspunkt som Askepott må hjem fra ball, kan jeg ikke si så mye mer om kvelden. Det jeg husker var somsagt fint, selv om jeg gjentatte ganger ble mobbet pga dialekten min, og Cassandra løp rundt og zippet opp kjolen min.

Søndagen derimot. Ouch. Det å våkne i bh og strømpebukse – uten å vite hvordan du har havnet i den senga du sover i er ganske funky. Jeg klarte å lokalisere meg til at jeg lå å kavet i sengen til Cassandra. En treg forflytning fra senga til sofaen skjedde, og der ble vi liggende hele dagen i fosterstilling og se på Sex & the City. En ganske slitsom – men fin helg med andre ord.

I morgen blir en bra dag. I morgen må bli en bra dag, jeg trenger at det skal bli en bra dag. Jeg har store ambisjoner om å presse meg inn i den korteste kjolen jeg har (med strømpebukser under, selvfølgelig -tdf, vøtt), stable bena mine på styltene av de nye skoene jeg har kjøpt, smøre meg inn i noe som gjør meg litt penere enn vanlig og le. Le masse. Drikke masse, og le enda mer.Også skal jeg smile, være hyggelig og bare kose meg. Jeg trenger å kose meg, drikke bort litt bekymringer. Intet er som en kveld med bare gode venner, fine venner, fulle venner – og bursdagsbarn.

Jeg trippet galant inn i det nye året med sykdom, alkohol i blodet og lårkort kjole. Jeg befant meg på Gjøvik med et par venner, og en god bunke av deres venner – koselig. Personlig var det litt rart å feire nyttår et annet sted enn i Kristiansand, det er det jeg alltid har gjort, eller i det minste så lenge jeg kan huske – og da enten med familie, venner eller kjæreste. Men det er ikke til å legge skjul på at jeg hadde mest lyst til å sove i en god og varm seng når vi stod ute i kulda og telte ned til 2011, eller at jeg senere sovnet pent på sofaen, mens alle løp rundt i rommet. Festbrems. At jeg i det hele tatt fortsatt var våken når klokken passerte 8:00 er et under, virkelig. Det er slitsomt å være sosial.

Den første dagen i 2011, som egentlig skulle brukes fornuftig, startet med en forferdelig hodepine, sulten mage og en plagsom kvalme – alt dette mens man lå trøkket opp i Cassandras lille seng. Det tilsa vel egentlig at jeg bare kunne glemme alt som het eksamenslesning, det ble derimot kokkelert kalkun og ryddet i heimen. Og dét, det er ikke bare-bare.

I morgen derimot, i morgen er en fin dag for å være lesehest – for eksamener bestås ikke av seg selv, dessverre.

Hodet mitt er et rot, rommet mitt, veska og kjøleskapshylla er et rot. To-do-listene mine er rotete, alt som kan utsettes til neste dag, blir utsatt. Jeg sier jeg skal gjøre så mye, så mye mer enn jeg orker og klarer. Det er som om hodet mitt er en snøkule, og noen ristet den kraftig, alt surrer rundt, jeg surrer rundt, kaster bort tiden.

Det er derfor jeg gleder meg grenseløst til klokken slår 14:00 på fredag. Juleferie, eller jobbing som jeg liker å kalle det. Jeg tror ikke alt rotet bare forsvinner, men det letter kanskje litt på trykket, gjør det mulig å kanskje ikke utsette alt så mye…

Etter at jeg ble så fæl til å stå opp tidlig, har ikke dagen vært den samme om jeg må starte den uten denne gjengen. Morgenklubben med Loven & Co er fantastisk, og holder deg med selskap de timene av døgnet alle andre ligger med hodet dypt begravd i puta. Ikke bare må du trekke litt på smilebåndet av å høre på dem, men det kan faktisk være at du er så heldig at du lærer noe – bare av å høre på. Det er heller ikke noen klager på musikken de spiller, fantastisk.

Utenom å skryte Henriette, Loven og Geir opp i skyene, kan jeg meddele at jeg i dag skrev kontrakt på min andre jobb her opp. Vi snakker workin’ class hero, med andre ord. Jeg kan ikke skjønne hvordan jeg – som bor på jobben omtrent, kan være så skrapeblakk som jeg er i skrivende stund. Eller- det er ikke det at jeg ikke klarer meg, jeg kunne selvfølgelig sluttet å drikke alkohol, vært litt flinkere når jeg handler inn mat, alltid tatt med meg nistemat osvosv. Men ja, det koster – alt koster, enten det er en tur til fyso’n, eller en tur på byen så blir det dyrt. Og jeg mener at, har man mer – så bruker man mer. Uansett, det jeg skulle frem til er at jeg har fått en jobb nr2, altså kanskje tatt meg litt vann over hodet, menmen. Spennende!

I går natt fikk jeg ikke sove. Klokken tikket mot alt-for-mye, jeg var lys våken og stuptrøtt i samme øyeblikk, hodet derimot – hodet hvilte ikke et sekund. Det var som om det ikke var ment at jeg skulle få noen timer på puta, før jeg måtte opp igjen. Lyset ble slukket, og jeg fant hvilepuls – men det hjelper lite når det er rushtrafikk i tankeland, det verste – det verste er at jeg aldri fant noe konkret å tenke på – alle elementene, tankene, bare suste forbi, kaos.

Men jeg sovnet til slutt, i en slags tanke-rus, og dro meg motvillig opp ikke tidligere enn klokka 7 – for da skulle huseier og elektrikeren stikke innom. kos. Så, mens Tina kapret min seng med ørepropper og styr, spiste jeg knekkebrød og drakk harmoni-te i selskapet av Morgenklubben med Loven & Co, og selvfølgelig elektrikeren. Må heller ikke glemme at det kjentes ut som om noen hadde gitt meg en på tøgga når jeg våknet, da begge visdomstennene mine på den ene siden sakte, men sikkert trøkker seg ut igjennom tannkjøttet, deilig.

Men jeg overlever, det gjør jeg alltid – enten det er migrene, visdomstenner, senebetennelse eller seneknute. Jeg klarer som regel å se over et hav av falske forhåpninger, miksa signaler og falske smil. Men jeg fikser ikke triste filmer, eller fin musikk – da gråter jeg som ei jente, skikkelig. En fin sang kan knuse meg, virkelig dra meg inn i tankeland, legge trykk på tårekanalene og bare være ubeskrivelig – vekke følelser som jeg kanskje har gjemt bort, skjult. Når jeg finner slike sanger kan jeg sitte i mørket alene og bare.. høre, føle.

Sånne sanger betyr så mye, de betyr alt.

Det er så mye som må gjøres, så mye som gnager på innsida – men som jeg aldri orker å sette i gang med å gjøre. Jeg klarer å slappe av (“slappe av”) når jeg er på på jobb, for der blir ikke hodet bomba med tanker, ting som må gjøres o.l. Der er det bare leker, julegaver og kunder som står i fokus, that’s it lissom.

Så kommer jeg hjem fra jobben – sliten og trøtt. Det er da alle tankene, listene over alt jeg må gjøre, skulle ha gjort og må gjøre samler seg opp til en stor sekk med faenskap og drittarbeid. Den sekken vokser seg stor og drar meg etter beina ned i gjørma, hvor den tygger på foten min og gir meg litt følelsen av at jeg ikke fikser det. Trøtt og lei ender det oftest med at jeg blir sittende og glo inn i pc-skjermen, mens en eller annen sippespilleliste spilles i bakgrunnen. Kanskje jeg til og med lar meg lokke av fine bilder og triste tanker inn på weheartit, og da – da er jeg dømt.

Så kommer alt jeg har lyst til da, alt jeg skulle ønske jeg kunne ta meg tid til, alt jeg skulle ønske jeg kunne ta meg råd til. De dagene jeg føler meg litt heldig hender det jeg ser av 25kr til et skrapelodd, for å vinne en liten nett sum på et av dem hadde slettes ikke skadet – hverken bankkortet, eller humøret.

Så jeg fyller halvliterkoppen min fra Indiska med litt harmoni-te, i håpet litt indre harmoni og ro i sjela, mens P!nk og Sivert Høyem bytter på å synge “I don’t believe you” og “Prisoner of the road” rolig i bakgrunnen og photoshop ligger langs oppgavelinja…

Vi fant ut at vi hadde gjort feil i oppgaven vår, en time eller to før vi var ferdige – klare for helg og skolefri. Den gang ei, hele oppgaven- alt, alle timene – wasted. Jeg kan ikke skjønne at en gruppe med 5 medlemmer klarer å gjøre så feil, ikke bare gjorde vi feil, vi gjorde ikke engang feil innenfor oppgaven – for svarte, ingen av oss leste vel oppgaven engang. Her snakker man om en gruppe som har brukt blod, svette og tårer på å utvikle et konsept – et konsept som faktisk (kanskje) har en sjanse in real life – for å så finne ut at det ikke var dét oppgaven gikk ut på, dette gjerne 3-4dager før leveringsfristen. Jeg har fortsatt ikke bestemt meg for om jeg skal le eller gråte.

Jeg prøver å være en god venn, en flink datter og en snill søster. Jeg prøver å være en flink student, en god butikkselger og en grei ansatt. Jeg prøver å gjøre det greit å leve under samme tak som meg, og jeg prøver å være en samarbeidsvillig person. Jeg prøver å ikke la bloggen dø bort.

Ikke minst prøver jeg å temme følelsene mine, få kontroll. Head and heart er ikke helt enige, de er ikke enige med seg selv engang, så.

Etter jeg at jeg fikk rulla meg ut av senga kl 6, og listet meg inn i dusjen var jeg lys våken. Klar for å møte dagen med friskt sinn, klar for å motta lærdom og alt slikt. Den friske lufta (med hint av pommes frites-lukt (les: Hoff)) passet på at jeg i hvert fall ikke skulle bli trøtt igjen, og jeg spradet avgårde til skolen med et smil om munnen (nesten). Så skjedde det. I det jeg satt meg til rette med forelesningsnotatene og foreleseren begynte å snakke, ble øyelokkene bare tyngre og tyngre – og plutselig satt jeg der og småduppet.

Jeg fant ut at jeg ikke ville klare meg med pratet hans i en hel time til og snek meg bort i pausen – til et grupperom helt for meg selv. Helt til gutta kommer i det minste.