266 dager uten livstegn, jeg er imponert. Nå skal det sies at det ligger et par drafts som aldri nådde publish-knappen. Men hei! hvis det fortsatt er noen som driver å lirker rundt her inne, det hadde vært meget imponerende.

Det har skjedd mye siste året, men det kan vi ta siden.

Det vi må snakke litt om er hvordan det er blitt en trend å være plantedame, eller crazy plant lady. Det er på mange måter blitt den nye crazy cat lady. Ikke at det gjør meg så mye, det har nemlig vist seg at jeg har vært en skap-plantedame i lengre tid. Tror det begynte i det små med kaktusen Claus da jeg begynte å studere. For de som har hengt med i år og dager og har veldig god hukommelse skrev jeg om han i august 2010. Herlige land, er det så lenge siden alt?

Vel, Claus var med meg i mange år, før jeg innså at slaget var tapt, og han hadde blitt ignorert for lenge. Siden den gang har det vært en del innom, noen har vært bare en visitt, andre lengre. Ja, vi snakker fortsatt om planter. Når jeg i fjor flyttet, og plutselig fikk større leilighet med masse deilig lys fylte den ene potten seg etter den andre. Det begynte i det små, en liten kul plante her, og en liten artig plante der.

Mens noen kjøper sko, klikker hjem hva enn på nettbutikker, så har jeg funnet ut at jeg kjøper planter når jeg er i dårlig humør, eller om det bare er fredag. Eller om jeg ser en artig plante jeg ikke har fra før.

Uansett grunn, nå rommer stua intet mindre enn 18 planter i forskjellige størrelser. I tillegg til en vase med avleggere som gror røtter – og en vinduskarm med grønnsaker som spirer. Og jeg elsker det.

Her er en artig type, det er han som har vært med meg lengst nå. Selv etter å ha flyttet, blitt ignorert, stått i sola og i alt for liten potte så løfter han fortsatt grenene sine i luften og er takknemlig for den omsorgen han får.