I går snublet jeg over en artikkel på fædrelandsvennen sine hjemmesider, signert Janne Formoe. Lite visste jeg at hun hadde fast (?) spalte der – men det tror jeg absolutt jeg må se nærmere på. Uansett, artikkelen jeg snublet over het “Kona mi og jeg” – med ingressen “Jeg har fått meg kone, ikke at jeg har blitt lesbisk, men jeg har fått meg en kone. Eller sannheten er at jeg har hatt henne en god stund“. Allerede her var interessen min vekket, og ordene Janne skriver vekker kjente følelser – så jeg  bare dele litt av den. Hele artikkelen finner du her!

Det er min beste venninne, vi fikk barn på likt og dermed har vi hatt nær kontakt gjennom alle trimsentre, kyner, håpløse menn, tjukkas-tanker, fødsler. Frierier på begge som aldri førte til giftemål, skilsmisser, flinger, barneoppdragelse, studier, jobb, forelskelser, brudd, dårlig råd, klesråd, middagsråd, i det hele tatt en som vet råd om kreti og pleti når man selv synes livet er svart, tungt, gøy og ikke vet råd.

Vi kan ringe hverandre klokken 7 om morgenen med et problem, gå rett inn i materien snakke intenst mens vi smører nistepakker, kler oss, legger ansiktet, kler barn og leverer dem på barnehage og skole. Vi har gjerne to-tre temaer på en gang, og må innimellom legge på når barna eller jobb krever det. Det går fint, uten et hallo fortsetter vi bare der vi slapp.

(…)

Og selv om livet naturlig nok går over i en ny fase så vet jeg at om hun blir aldri så gift, og elsker mannen sin over alt på jord er hun fortsatt kone til to. Det får han ta den heldiggrisen.