Noen ganger er jeg tøff, jeg snakker tar ordet i klassen, diskuterer med mine medstudenter. Jeg sier i fra om jeg vet at det er noe som er galt, eller når noen prøver å lure meg. Jeg står opp for meg selv, og andre.

Andre ganger blir jeg 7 år. Jeg nesten gjemmer meg bak PC-skjermen når jeg skal lese e-post jeg vet kan inneholde kritikk, eller går en omvei fordi jeg ikke har lyst til å møte på en person. Jeg skriver en lapp fremfor å konfrontere en person, og jeg har mest lyst til å synke gjennom gulvet når læreren spør meg om noe. Jeg avskyr den vonde følelsen i magen som pesten, den klumpen som indikerer at dette er en ting som tar meg ut av komfortsonen.

Komfortsonen. “Utenfor komfortsonen” som noen ganger kan skimtes så langt borte at jeg vet med meg selv at der havner jeg ikke i dag, så det er ingenting å bekymre seg for. Eller “utenfor komfortsonen” som er så nært at man nesten må grave seg et hull i bakken, rulle seg inn dyna og bare forsvinne fra verden for å ikke havne der.

Uansett hvor nært, eller langt borte den “utenfor komfortsonen”-følelsen sitter, så er det ingenting som er så deilig som den følelsen etterpå.

You know, sometimes all you need is twenty seconds of insane courage. Just literally twenty seconds of just embarrassing bravery. And I promise you, something great will come of it.