Sånn man kanskje ikke skal si?

Det er kanskje ikke slikt man sier høyt på dette stadiet av studiet? Det at man aldri ser noen ende, og at man har lyst til å gi opp? Kanskje dette studiet ikke er for meg, og kanskje jeg ikke er flink nok, akademisk nok eller moden nok? Nei, jeg vet ikke. Jeg har ikke lyst til å ta fatt på artiklene som ligger foran meg, og jeg har slettes ikke lyst til å formulere problemstillinger om emner jeg synes er litt interessante.

Men jeg kan da ikke klage, jeg har valgt det selv. Uansett om det kanskje var frykten for å miste skolens trygge omgivelser, eller lysten på kunnskap som drev meg – så tok jeg et valg. Og jeg har svømt for langt til å snu, jeg gir ikke opp når det bare er 263 dager til jeg er ferdig med både levert og presentert masteroppgave.

Kanskje er det bare den snørrete nesen, såre halsen og det tette hodet som setter meg i en slik sinnstilstand, hvem vet. Det eneste jeg vet for øyeblikket er at jeg ligger bak med skolearbeidet, og at jeg har lyst på en kopp te til.