Du vet den følelse, den når du ikke selv vet hva du føler? Vel, ja- den følelsen. Den skiller seg ut, og er en blanding av alt. Jeg liker den ikke. Jeg liker ikke den følelsen i det hele tatt. Jeg skulle ønske noen tok og ristet meg, lenge, helt til den følelsen forsvant.

Men i stedet sitter jeg, uten å vite hva jeg føler; jeg gråter av å se på filmer, ler når jeg er med venner, synger når jeg lager mat – men i det øyeblikket jeg setter meg ned og bare.. sitter og er meg, alene – i stillheten – da kommer den følelsen snikende opp på meg.

Har man først blitt overmanna av den følelsen er det vanskelig å unngå den. Man kan føle snutter av lykke, glede, kjærlighet – før den følelsen sluker alt, helst ved kveldstider når man kryper alene opp i sengen kun i selskap av fire puter og en dyne.