Søndager gjør meg deprimert. I hvert fall en som denne hvor jeg unngår sosialisering som pesten, lukker meg inne på rommet og stirrer i dataskjermen. Kanskje har jeg åpnet diverse skolerelaterte program, kanskje har jeg ikke. I bakgrunnen forsyner Spotify meg med musikk som passer til min sinnssteming.

Hva som skjer på skjermen er ikke av betydning, og det er bare en slags.. zombie-lignende oppførsel som består av å sjekke de samme sidene igjen og igjen hele dagen, facebook blir refreshed støtt og stadig, i håpet om at det har skjedd NOE interessant i verden. Noe det sjeldent har. På twitter har det om mulig- skjedd enda mindre, og det er bare en lærer som maser om hvor flink han har vært til å sykle.

Selv om skolearbeidet holder på å ta kveletak på meg klarer jeg liksom ikke ta tak i det. Jeg ender opp med å lukke alle fanene, rulle stolen litt bort fra pulten og stirra på notatbøkene mine, uten å bli det granne smartere. Så sitter jeg sånn litt, helt til jeg blir distrahert – eller plutselig kommer på at jeg baresette på en maskin med tøy, eller rydde stua.

Det som er ille, det er når jeg kommer til det tidspunktet hvor jeg begynner å tenke, virkelig sette meg ned og tenke. Har jeg oppnådd det jeg ville så langt i livet? Hva kunne jeg gjort annerledes, bedre? Jeg er ikke flink nok til å trene, til å spise rett. Jeg burde endre på det ene og det andre. Hva skal jeg gjøre når bacheloren er ferdig? Hvor skal jeg bo? Hva skal jeg jobbe med? Slike ting, de skremmer meg, veldig.

Så sitter jeg her da, søndagen har blitt til mandag og jeg fører en eller annen samtale på facebook-chatten. Øyene er bare halvveis åpne, og den dårlige samvittigheten for at jeg ikke har klart å fullføre en eneste ting jeg skulle gjøre henger over meg som en skygge. Jeg legger meg, og gjemmer den dårlige samvittigheten under senga mens jeg mumler noe om at “får gjøre det i morgen da..”.

Vi får se da vettu..