I går natt fikk jeg ikke sove. Klokken tikket mot alt-for-mye, jeg var lys våken og stuptrøtt i samme øyeblikk, hodet derimot – hodet hvilte ikke et sekund. Det var som om det ikke var ment at jeg skulle få noen timer på puta, før jeg måtte opp igjen. Lyset ble slukket, og jeg fant hvilepuls – men det hjelper lite når det er rushtrafikk i tankeland, det verste – det verste er at jeg aldri fant noe konkret å tenke på – alle elementene, tankene, bare suste forbi, kaos.

Men jeg sovnet til slutt, i en slags tanke-rus, og dro meg motvillig opp ikke tidligere enn klokka 7 – for da skulle huseier og elektrikeren stikke innom. kos. Så, mens Tina kapret min seng med ørepropper og styr, spiste jeg knekkebrød og drakk harmoni-te i selskapet av Morgenklubben med Loven & Co, og selvfølgelig elektrikeren. Må heller ikke glemme at det kjentes ut som om noen hadde gitt meg en på tøgga når jeg våknet, da begge visdomstennene mine på den ene siden sakte, men sikkert trøkker seg ut igjennom tannkjøttet, deilig.

Men jeg overlever, det gjør jeg alltid – enten det er migrene, visdomstenner, senebetennelse eller seneknute. Jeg klarer som regel å se over et hav av falske forhåpninger, miksa signaler og falske smil. Men jeg fikser ikke triste filmer, eller fin musikk – da gråter jeg som ei jente, skikkelig. En fin sang kan knuse meg, virkelig dra meg inn i tankeland, legge trykk på tårekanalene og bare være ubeskrivelig – vekke følelser som jeg kanskje har gjemt bort, skjult. Når jeg finner slike sanger kan jeg sitte i mørket alene og bare.. høre, føle.

Sånne sanger betyr så mye, de betyr alt.