Etter jeg at jeg fikk rulla meg ut av senga kl 6, og listet meg inn i dusjen var jeg lys våken. Klar for å møte dagen med friskt sinn, klar for å motta lærdom og alt slikt. Den friske lufta (med hint av pommes frites-lukt (les: Hoff)) passet på at jeg i hvert fall ikke skulle bli trøtt igjen, og jeg spradet avgårde til skolen med et smil om munnen (nesten). Så skjedde det. I det jeg satt meg til rette med forelesningsnotatene og foreleseren begynte å snakke, ble øyelokkene bare tyngre og tyngre – og plutselig satt jeg der og småduppet.

Jeg fant ut at jeg ikke ville klare meg med pratet hans i en hel time til og snek meg bort i pausen – til et grupperom helt for meg selv. Helt til gutta kommer i det minste.