Jeg fikk aldri fortalt det utrolig festlige som hendte meg på mandag, etter jeg hadde vært super-tante that is. Jeg var, selv etter en dag i parken, unormalt rastløs – så jeg bestemte meg for å ta en løpetur. Med Tico naturligvis, jeg tror ikke jeg kan løpe uten Tico – det er bare noe som aldri skjer. Uansett, da jeg hentet han var han akkurat kommet hjem fra en times tid med sykling, men han er ikke typen til å si nei til en liten ekstra tur, så vi hev oss ut.Det så nesten slik ut, sett bort i fra at Tico løper foran meg, og vi ikke sprinter slik som på bildet. Jeje, anyroads – Da jeg hentet han tok vi på nesereima hans – noe som gjør at han ikke drar så mye – men dette måtte vi ta av, rett og slett fordi han pustet og peset så fælt. Lur som jeg var festet jeg nesereima til magebeltet, og sprintet uviten rundt vannet. Da vi utslitte var kommet rundt, fant jeg ut at nesereima ikke lenger hang på magebeltet. krise. Jeg var sliten, etter 5 timer i dyreparken, også en runde rundt vannet fristet det ikke så veldig å begynne på en ny en. Vi fikk møtt på noen andre som fortalte at de hadde sett den … på andre siden av vannet. GUD. Da var det bare å snu, for det ville være kjappest. La oss si det sånn at jeg løp 2 runder rundt det teite vannet, når jeg bare hadde trengt å løpe 1 og 1/4.

Nå har jeg akkurat dusjet etter en liten gåtur sammen med Ulrikke, Døtta og Tico, en rolig gåtur. Jeg er nemlig så støl at jeg holder på å dø.