Du vet den følelsen man får, den skikkelige blogge-lysten – også har man intet å blogge om? Den suger. Den er nesten like kjip som den følelsen man får når man ser på pene bilder på nettet (feks. weheartit) og skulle ønske verden var slik. Ønske at man hadde slikt liv, gjorde alle de flotte og lystige tingene. Den følelsen at alt er halvveis mislykket, og at livet skulle vært som på bildene, man skulle nesten alltid hatt et smil om munnen – satt pris på de små tingene. Man skulle spise is når man ville, og danse i regnet. Det å våkne til solstråler på puta, og en arm man kjenner så alt for godt rundt seg skulle vært daglig kost. Det ville vært obligatorisk med en fargesprakende neglelakk og vannmelon hver dag. Såpebobler skulle blåses, og håret skulle blåst i vinden mens man kjørte båt og hoppet fra skjær i saltvannet.

Men det er ikke helt slik. Det er mer slik at man oppretter emo-lister på Spotify fordi man ikke orker å høre på happy-musikk. Man vil bli litt ekstra trist, kjenne seg igjen i følelser i musikken – man slapper av i sola, og tenker på alt det man kunne gjøre, alt det som ikke skjer – som bare finnes på bildene. Man vil høre på Simple Plan, og synge med på Untitled.

How could this happen to me
I made my mistakes
I’ve got no where to run
The night goes on
As I’m fading away
I’m sick of this life
I just wanna scream
How could this happen to me