Det er ingen hemmelighet at jeg blir gal av å bo i leiligheten jeg bor i nå. Den er aldri ren, ryddig eller koselig å være i – oppvasken står alltid på kjøkkenbenken, kjøkkenbordet, komfyren og i stua. Ingenting av dette er mitt, jeg rydder rotet mitt. Min nåværende samboer har en tydelig forbi mot zalo og oppvaskbørster, støvsuging og rydding. Jeg blir gal – og sur. Jeg tror han vasker opp ca 1 gang i måneden, og da feirer jeg nesten med kake og brus – bare fordi det er sjeldent. Derfor er jeg så mye på rommet mitt, jeg har alt på rommet mitt – jeg har faktisk ingenting av mitt i stua – nada. Jeg tilbringer rett og slett ikke tid i stua, enkelt og greit fordi det er rotete, uhyggelig og ekkelt.

Jeg kommer rett og slett ikke overens med han jeg bor med, eller jeg later som jeg gjør – smiler og ler av de utrolig teite vitsene mens jeg inni meg egentlig bare har lyst til å slenge døra i tryne på’n. Han sier aldri i fra før 1 dag før strømmen skal betales, han gir aldri beskjeder – når han vet noe jeg burde vite, og er generelt veldig lat. Han blander seg inn i samtalene jeg har med vennene mine – om jeg har med noen hjem (les: det er ikke så mange sett at leiligheten er jævelig). Han er såvidt to år eldre enn meg, men oppfører seg som han vet alt så mye bedre enn alt og alle. Han er et stort irritasjonsmoment rett og slett.

Så vet dere det.