Da var endelig 17.mai over, jeg liker ikke 17.mai så godt – så jeg gidder ikke snakke noe spesielt om den. Jeg var hos pappa da dette året, første gang siden jeg flytta til Kristiansand (dvs. 17år siden?), jeg kosa meg – selv om vi bare slappa av og gjorde svært lite. I tillegg satt jeg på med Cassandra hjem fra Oslo, gud jenta er søt – og jeg lo, masse.

Nå skal jeg lissom lese til den siste eksamenen min for dette semesteret, men jeg drikker te og er tankefull i stedet. Jeg har så sykt mye tanker og stress stappa oppi hodet mitt at man skulle ikke tro det var plass til alt. I tillegg vet jeg ikke hva jeg skal lese på, sykt stress. Alt jeg har lyst til er ta på meg en sommerkjole, rulle i friskt og grønt gress, ligge på et teppe på plenen og se på himmelen mens man spiser vannmelon, kjøre båt, bade, smile og le mens man spiser softis, ha saltvannshår, ingen sminke bare et friskt ansikt med sommerfregner. Jeg vil spille basket ute i shorts og singlet, jeg vil le når jeg for 10.gang ikke treffer kurven, smile, kysse. Jeg vil kjenne sola varme på huden, brenne og brune.

Men jeg gruer meg litt til å dra hjem, hjem til sørlandet lissom. Tanken på at jeg skal være så lenge borte fra dem jeg har sett, snakket og ledd med hver dag det siste året nå er skummel. Jeg har opprettet meg et liv her; jeg har jobb, jeg har trening, jeg har venner og skole – jeg har alt her nesten. Jeg har vokst siden august, jeg har forandret meg, og ikke minst humoren min. Jeg er mer nerd, snakker mer teknisk, jeg er vandt til at alle skjønner det. Jeg har et liv her. Jeg har to liv. Jeg kommer til å bruke tid på å vende meg til at kanskje ikke alle vil le av det jeg sier når jeg kommer hjem, ikke alle vil skjønne det, jeg vil savne guttene, jentene, skolen, jobben og senga – masse. Jeg vil savne selvstendigheten, at jeg bestemmer alt, jeg vil savne hvordan Spenst på Gjøvik er lite, intimt og kjempekoselig, hvordan trenerdama smiler og kjenner meg. Jeg vil savne hvordan jeg kan være på nach hele kvelden, og at jeg kan ligge fyllesyk i senga uten noen forklaring – og helst uten så mange bilder fra kvelden i forveien. Jeg vil savne hvordan guttene ikke tar så tungt på det, hvordan vi hjelper hverandre- forklarer, og hvordan vi ler sammen. Trodde egentlig aldri jeg kom til å si det, det er ikke det at jeg ikke gleder meg til å dra sørover, være med venner som har vært strødd utover hele landet, men jeg kommer til å savne Gjøvik.